Problematikken rundt BIM og kontraktuelle forhold.

Tilstanden i dag virker tydelig som at BIM introduseres top-down, det er de store aktørene, som tvinger igjennom BIM, hvilket er logisk da det er disse som også tjener mest på å benytte BIM. Det er mindre avvik i mindre byggerier, og større sjanse for store avvik i større prosjekter. Dette gjør at statsbygg, AF-gruppen og slike store aktører fronter BIM, mer enn de uavhengige arkitektkontorene, de små entreprenørene etc.

Det er også tydelig at byggebransjen stadig lider av en problematikk rundt kompetanse, det er i byggebransjen at høyt akademiske utdanninger møter fagfolk, gjerne med lite etterutdanning, lite teori og selv de høyt utdannede sliter med å bruke BIM (riktig).

BIM har en del igjen før det blir intuitivt nok til at selv brukere med lavere kompetanse får til å bruke dette direkte. Jeg har tidligere snakket om ‘direkte bruk’ av BIM og ‘indirekte nytte’ av BIM. Her i ligger nøkkelen mener jeg, det kan ikke forventes at for eksempel en murer kan tegne BIM modeller, eller at han skal orientere seg i en 3d-modell, men det er derimot helt klart at han vil tjene godt på at det er 4d-planlagt, slik at han får materialene når han trenger de i byggeprosessen, at han har mulighet til å hente oppdaterte tegninger i kiosk og at han har mindre nedetid.

Hvilket leder til neste tema, erstatning av metoder. I økende prosjektering av BIM og VDC, er erstatning av tradisjonelle metoder aktuelle. Det virker at det igjen er en oppblomstring av modul-basert prosjektering og bygging, og bruk av roboter på byggeplass. Materialer som støtter dette vil derfor også kanskje blomstre.

BIM virker som et verktøy som er mest revolusjonerende i planleggingen og bruksfasen, ikke som prosjektering. En arkitekt vil tegne det samme prosjektet enten det er i Autocad eller Revit mer eller mindre, det er først i planleggingen at BIM virker å skinne. Visualisering er en bonus i samarbeidet, men det er ikke i mine øyne en “game changer”.

Det er stadig tekniske utfordringer med åpne filformater, og tillit til IFC materialet som produserer. Dette er kritisk og må fortsatt forbedres, alternativt må man ta det for det er. Det virker i dag som at lean BIM modeller, forenklede versjoner av BIM gjør det lettere for folk å begynne med BIM på sine kontorer. Samtidig virker det som akademia, NTNUs forelesere inkludert, har en helt annen ambisjon for hva BIM skal brukes til. Akademia snakker om hvordan BIM kan brukes i framtiden uten realitetsorientert erfaring fra byggebransjen. Byggebransjen er den minst digitaliserte bransjen i verden.

Jeg mener at det er tendenser til ekkokammer situasjoner i fagmiljøene rundt BIM. Og problemet mener jeg ligger i at vi snakker om å bruke noe, ikke å utvikle noe. I motsetning til spesielt programmeringsmiljøet, hvor utvikler av verktøy og bruker av verktøy er en og samme person i mye høyere grad enn i BIM-miljøet, så ser man at det er flere steg mellom aktørene i BIM.

Det er også større utfordringer i hvordan man ideelt sett samarbeider i BIM ikke er overensstemmelse med kontraktuelle leveranser av materialer. Siden aktørene i prosjekteringstadiet, i byggestadiet og i drift- og bruksstadiet gjerne har kontraktuelle begrensninger for hva de leverer, og gjerne ikke vil “levere mer enn vi er kontraktuelt bundet til” så låser det opp en god del av potensialet som BIM har.

Samtidig ønsker man generelt ikke i dag å tegne en hovedentreprise i kommersiell bygging fordi det tar for lang tid å få bygget ferdig tegnet før det prises og selges, så folk jobber på estimater i stedet for fakta. Dette virker å være lite forenlig med mulighetene som ligger i BIM.

Selvsagt, om byggherre, prosjekterende og utførende er én og samme aktør vil mulighetene i BIM virke helt åpenlyse. Jeg ser med spenning på tendensene til at større konsulentselskap spiser opp arkitektkontor, dette vil langt på vei løse mye av problematikken rundt BIM og kontraktuelle forhold.

Spørsmålet er, hvordan kan vi få til en itterativ bruk av BIM i totalentepriser?